Foreldre ble skremt med falske bøter i postkassa, taggere ble portrettert uten hjerne. I 20 år førte Oslo en «krig» mot graffitien i hovedstaden. Nå betaler kommunen for den samme kunsten. Ingen kampanjer klarte å stanse Oslos graffitikunstnere.

FRA START: Crime Empire var et av Norges første graffiti-crew, her på Tøyen i Oslo. I midten: Martin Berdahl Aamundsen, «Wiser», som han er kjent som i graffitimiljøet.

(Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 30. juli 2022)

– Foreldrene mine var nok bekymret for at jeg skulle begynne med graffiti, for det var som kjent veien til helvete ifølge mediene på 90- og 00-tallet, sier Kim «SinnSykShit» Larsen.

Han er gatekunstner og grunnlegger av SplitCity Magazine, et magasin for urban kunst.

I årene før Larsen begynte med graffiti, ble falske bøter sendt ut til skolebarn for å skape en sjokkeffekt hos foreldrene. En taggebuss ble kjørt rundt i Oslo for å vise hvor fæl graffitien var. Og det lå vektere på jakt etter graffitikunstnere på T-banen.

Slik beskriver gatekunstneren starten på Oslo kommunes «krig» mot en gryende subkultur i hovedstaden på 1990- og 2000-tallet.

Nå betaler mange i dyre dommer for å ha graffiti på stueveggene, og kampen mot graffitikunstnerne er for mange en glemt historie. Oslo kommune har gått fra tjue år med nulltoleranse, og fra å bruke millioner av kroner på å fjerne graffiti, til å kjøpe inn gatekunst som en del av kommunens kunstordning.

«Beat Street» på Colosseum

Graffitikulturen kom til Norge via hiphopmiljøet i New York på midten av 1980-tallet. Ifølge Martin Berdahl Aamundsen, som har vært aktiv kunstner i miljøet siden starten, var miljøet sentrert i Oslo i begynnelsen.

To kulturhendelser var essensielle for oppstarten:

– Visningen av hiphop-filmen «Beat Street» på Colosseum kino i 1984, og Public Enemy-konserten på Rockefeller i 1987, som alle hevder de har vært på, sier han.

– Det var en tid da ingenting var tilrettelagt for ungdom, og dette handla om noe vi ville gjøre.

Det underliggende for ham og mange andre var ønsket om å male.

– Du får ikke stoppet en kunstform i anmarsj, som i tillegg forandrer form hele tida, sier Aamundsen.

Oslo kommune hadde andre tanker. OL på Lillehammer i 1994 sementerte motstanden fra kommunen. Nå skulle hovedstaden renses for graffiti.

– Myndighetene bestemte seg for å kjøre en total nulltoleranse. Alt skulle fjernes med en gang, sier Jo Brochmann, forfatter av boka «Tagging – en bok om stygt og pent».

– Særlig toglinja fra Oslo til Lillehammer skulle vaskes for å presentere Norge på en god måte.

GRAFFITI:

Graffiti er tekster eller tegninger, omtalt som blant annet «tags», «pieces» og «throw-ups», som blir malt på offentlige steder, ofte anonymt.
Fra 1993 slo Oslo kommune hardt ned på graffitikunst og innførte nulltoleranse mot graffiti i 2000. Dette førte til stigmatisering og strenge sanksjoner mot graffitikunstnere.
De siste årene har Oslo begynt å se til andre byer for større samarbeid med gatekunstnere for utsmykking av byen. Bergen og Stavanger er eksempler på kommuner som har prioritert samarbeid over straff.

Gjeld siden 1990

Kommunen innførte raskt høye bøter og erstatningskrav for å få bukt på det som ble omtalt som et hærverksproblem. Det førte til gjeld på hundretusener for de mest aktive utøverne på tida.

– De gikk ut av rettssalen enda sintere og fortsatte å tagge, fordi alt likevel virket håpløst, sier Brochmann.

Kunstner Aamundsen husker at de største dommene mot graffitikunstnere på 1990-tallet var strengere enn straffene for seksualovergripere.

– Du har fortsatt graffitimalere som sliter etter de enorme bøtene de fikk da de var i tenårene, som ødela livene deres, sier Aamundsen.

Han mener kommunen har fått for lite kritikk for konsekvensene nulltoleransen fikk for gatekunstmiljøet, og skulle gjerne hatt en offentlig unnskyldning fra kommunen.

– Oslo kommune var pådriveren for dette her, sier Aamundsen.

LOVLIG: – Du reindyrker et håndverk samtidig som det gir et kick som ingenting matcher, sier kunstner og graffitimaler Emil Johnsson Ellefsen. Her på lovligveggen på Torshov i Oslo.

Sprayboks i hjernen

Midt på 1990-tallet kjørte Oslo kommune ut en reklamekampanje, «Taggerhue», som ble spilt av før kinofilmer og hengt opp på trikken. Den viser en gutt med utklippet hjerne – erstattet med kulen man finner inni en sprayboks.

– Poenget var at taggere er dumme. De har bare én hjernecelle, sier Brochmann om kampanjen.

Kunstner Larsen kjente seg ikke igjen i stereotypiene av graffitikunstnerne da han vokste opp på 2000-tallet.

– Taggerhue-kampanjen tok hele subkulturen ut av kontekst og framstilte graffitiartister som løsemiddelskadde, kriminelle tullinger som rana gamle damer, sier Larsen.

– Man ble ansett som et skadedyr i nesten tjue år etterpå.

Likevel var det også motstanden som skapte et skikkelig undergrunnsmiljø for graffiti i Oslo, mener han.

– Når du tar fra en sekstenåring det ene han ønsker å gjøre, vil han gjøre opprør, sier Larsen.

– Task force av vektere

Men tross kommunens straffetiltak, var det Oslo Sporveier som ble hovedsete for konfliktene. T-banen har vært et essensielt lerret i graffitihistorien fra oppstarten i New York.

– T-banen har alltid vært det gjeveste stedet å lage graffiti, fordi det innebærer en høyere risiko, sier Emil Johnson Ellefsen, som har drevet med graffiti de siste 14 årene.

– Den ruller gjennom hele byen, så alle vil se «piecen» din som konstant beveger på seg.

Les også: Det mest bevoktede av alle tog

PUBLIC ENEMY: Graffitien kom til Norge på midten av 1980-tallet via New Yorks hiphop-miljøer. Det gikk ikke lang tid før Oslo kommune innledet en kamp for å slå ned på miljøet. Bildet er tatt av medlemmer av graffiti-crewet Crime Empire på 80-tallet.

Også Aamundsen husker at det var steile fronter fra slutten av 1980-tallet.

– Sporveien hadde en egen «taskforce» av vektere som spante på kveldene og var kledd opp i kommandouniform, sier Aamundsen.

– Det er så drøyt at man nesten ikke tror på det lenger.

At Oslo hadde T-bane, kan være en av grunnene til at miljøet var større her enn andre steder i landet, tror han. Ifølge Aamundsen søkte kunstnere fra andre byer seg til Oslo.

Andre kommuner hadde også en annen holdning til gatekunstnere, forteller han.

– De hadde en gatekunstfestival i Stavanger på starten av 00-tallet, mens det var nulltoleranse i Oslo. Det sier noe om forskjellen, påpeker Aamundsen og forteller at Bergen også var tidligere ute med lovlige vegger.

Trashtaggens by

Men kombinasjonen nulltoleranse og høye bøter satte ikke en stopper for graffitiens utbredelse i Oslos bykjerne. I stedet utviklet det seg til et spesifikt uttrykk.

Har du vandret i hovedstadens gater, har du nok sett de snirklete taggene med skrift man så vidt kan skjelne betydningen av.

– Oslo er kjent for trash-estetikk, med mye tags og throw-ups. Det handler om tid, man kan ikke være lenge på ett sted, sier Brochmann.

Brochmann sammenlikner trash-stilen med musikksjangeren pønk.

– De lager ikke tagger primært for å provosere, men fordi de synes det er kult estetisk. Det er annerledes enn å bare knuse enn rute og si «fuck you», sier han.

TANKETOM? «En grunn må det jo være til at noen fortsatt går rundt og griser til byen vår», sto det på Oslo kommunes anti-taggingkampanje fra midten av 1990-tallet.

Les også: Jeg liker tagging

Street art ble stuereint

Da «street art», ofte beskrevet som sjablongkunst med et politisk eller satirisk budskap – ikke graffiti, ble stadig mer framtrendene i gatekunsten, startet offentlighetens holdninger også å endre seg.

– «Street art» har sitt utspring fra det samme miljøet, men er enkelt sagt visuelle bilder i det offentlige som ikke er kommersielle eller graffiti, sier Brochmann.

Street art lages ofte ved bruk av stensiler som man skjærer ut på forhånd for så å spraye inn. Da kan man lage større bilder på kort tid.

Ifølge Brochmann bidro street art-kunstnere som Pøbel fra Jæren og Dolk fra Bergen, inspirert av verdenskjente Banksy, til holdningsendringer blant den store offentligheten. Fra å være hærverk ble det sett på som kunst.

Og riktig: De siste årene har også Oslo kommune gjort en helomvending. I bydeler som Tøyen øst i Oslo har det de siste årene dukket opp gigantiske veggmalerier rundt hvert gatehjørne.

Kulturbyråd Omar Samy Gamal mener gatekunst bør anerkjennes som enhver annen kunstform, og den andre handlingsplanen siden 2016 er nettopp satt ut i livet. Den skal legge til rette for mer gatekunst, forteller Gamal.

– Målet er å ha flere offentlige vegger som lovlig kan brukes til gatekunst, og som gjør at kunstnere kan tjene penger, sier Gamal.

De siste årene har han sett at kommunens holdninger har endret seg.

– Man fjerner ikke alt like raskt som før, og kommunen kjøper også inn verk gjennom kunstordningen.

“Taggerhue- kampanjen framstilte graffiti-artister som løsemiddelskadde kriminelle tullinger”

— Kim «SinnSykShit» Larsen

Gamal sier han ønsker å lære mer om «krigen mot graffiti». Han er også klar for å komme med en beklagelse på vegne av kommunen til dem som fortsatt sliter med konsekvensene.

– Jeg vil gjerne komme i kontakt med dem det gjelder, sier Gamal.

Les også: Graffitiworkshop setter ungdom på rett spor

– Føles som et oppdrag

Street Art Oslo har vært en sentral aktør for den positive utviklingen i hovedstaden de siste årene.

De har blant annet satt kommunen i kontakt med kunstnerne som utfører oppdrag i Oslo.

Direktør James Finucane er fornøyd med den nye handlingsplanen, men er klar på at de vil passe på at den blir fulgt opp av kommunen.

– Det er lett å si at man har en plan, men den vanskelige historien mellom kommunen og kunstnerne viser at vi må passe på at ressursene faktisk kommer på plass, sier Finucane.

Kunstner Larsen holder i dag graffitikurs via Urbant Verksted for ungdom på oppdrag fra Oslo kommune, Deichman og Bærum kulturskole. Det kunne aldri skjedd for ti år siden, mener han. At yngre politikere har kommet til, har betydd mye, tror han.

– De er ikke like redde for graffiti, sier Larsen.

Larsen tror man kunne hatt miljøet man har nå for tjue år siden om politikerne hadde møtt graffitikunstnerne på en bedre måte.

– Før snakket de ikke om «fin graffiti», alt var ansett som hærverk. I dag er det flere som synes det er kult og vil bevare det, sier Larsen.

Til og med hos Sporveien har det skjedd ting. Selv om de fortsatt bruker 30 millioner i året på saker relatert til tagging og hærverk, har de snudd på enkelte områder: Sist i rekka av T-banestasjoner som har blitt dekorert med graffiti, er Frøen stasjon.

Men graffiti kan aldri bli helt stuereint, mener Ellefsen. Om all graffiti ble lovlig, ville det tatt vekk noe fra opplevelsen. For graffiti har et demokratisk element i seg, mener han: som en protest.

– Å male på en lovlig vegg er en helt annen ting, det er noe man gjør for å teste ut ideer og ha det sosialt. Å male ulovlig føles som et oppdrag, sier Ellefsen.

Les også: Per Haram dokumenterer gatekunsten i Oslo